Asle Skredderberget

 

Hvor mye bidrar journalister til uroen?

De siste ukene må jeg innrømme at det har rykket i journalistfoten. For en økonomijournalist er det nemlig få ting som er så gjevt som et krakk, der investorene blør og meglerne angivelig gråter i gangene. Børsoppgang er rett og slett ikke like morsomt, fordi det bare minner om hva man som journalist går glipp av fordi man ikke kan være i aksjemarkedet. Derfor er det nok en del journalister som tålmodig har ventet på det børskrakket vi har sett nylig, og som nå med skrekkblandet fryd rapporterer om den kølsvarte horisonten.

Og aldri tidligere har det vel vært publisert så mye stoff om en økonomisk krise, som det vi har sett nå. Men jeg er likevel usikker på om det har gjort leserne og seerne veldig mye klokere, og jeg sitter og lurer på om journalistene bidrar til økt uro.

 

Jeg skal selvsagt ikke påstå at norske journalister sørger for børskrakk. Det er utvilsomt harde realiteter det rapporteres om i disse dager, men det kan argumenteres for at journalister bidrar til å forsterke psykologien i markedet, som igjen kan forsterke selve svingningene. Og det gjelder både for opp- og nedturer.  Finansteorien forfekter riktignok synspunktet om såkalte effisiente markeder, der alle aktører sitter på den samme informasjonen og opptrer rasjonelt. De færreste vil imidlertid påstå at det norske aksjemarkedet passer til denne beskrivelsen. Og hverken investorer eller analytikere er så kalde kalkulerende som de gjerne liker å fremstille seg, der de uttaler seg med en skråsikkerhet man må til meteorologene og human-etikerne for å finne maken til.

Da jeg jobbet i Finansavisen på 90-tallet hadde vi hver lørdag spalten Bobletoppen, der vi skrev om gråmarkedet (unoterte aksjer). Selv om vi hadde en klar vinkling på selskapene som delvis opplåste (lite inntekter, høye underskudd og høy markedsverdi) ser jeg i ettertid at vårt ukentlige fokus faktisk bidro til opphaussingen av mange av aksjene, og at vi på mange måter var en aktør i det unoterte markedet på den tiden.

Men en ting er om journalistene kan påvirke børsfolket i enda mer manisk eller depressiv retning. Et annet interessant tema er hvordan menigmann blir påvirket av de stadig verre forsidene. En rask gjennomgang av diverse forsider den siste uken viser at man skal ha sterk mage for å ikke la seg deprimere for mye. Jo da, for all del, jeg er fullstendig klar over at dette er den største finansielle krisen siden 1929,og selvfølgelig skal man male med bred pensel da. Norge vil utvilsomt merke konsekvensene av uroen, men enkelte journalister har nok vært litt vel ivrige i det siste.

 

Denne uken kunne for eksempel Aftenposten fortelle sine lesere at man nå opplevde effekten av finanskrisen i Norge, og viste til fallet i konsum i august. I AUGUST! Vi skal altså se bort i fra 16 rentehevinger og energi- og råvarepriser som har gått bananas. Fallet i august-konsumet var altså et resultat av finanskrisen som eksploderte i september?

Takke seg til Finansavisen, som meldte at nedgangen i konsumet var som ventet.

Men Aftenposten ga seg ikke med det. Det er tydelig at avisen har satt seg fore å være ledende på nedgangstider, og det er jo i og for seg prisverdig, men det virker som om de snubler kraftig i sin egen desk. Dagen etter kunne avisen nemlig fastslå at "Bedriftene sliter - klarer ikke å betale regningene". Selve overskriften på artikkelen inne i avisen var skodd over samme lest: "Nå betaler ikke bedriftene for seg". Dette er en banalisering av økonomijournalistikken som hittil har vært forbeholdt VG og Dagbladet, og det er selvsagt en enorm overdrivelse. Litt utover i artikkelen nyanseres dette ved at intervjuobjektet påpeker at norsk næringsliv har lagt bak seg noen fantastiske år. Og nettopp det er et viktig poeng. Vi kommer fra en periode med ekstrem høykonjunktur, der mange bedrifter har tjent penger i bøtter og spann. Dårligere tider har vært spådd, ved at den økonomiske veksten avtar, men her blir altså avmatning til nedgangstider.

 

Grensen mellom forenkling og fordumming kan noen ganger være hårfin. Desken i Aftenposten kunne hatt sine ord i behold dersom de bare hadde endret forsidetittelen fra "Bedriftene sliter" til "Flere bedrifter sliter", og endret artikkeltittelen tilsvarende. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er krisestemningen internt i det ærverdige mediehuset som har skylt innover desken, nå som de er i gang med sin femte nedbemanning på kort tid og leter med lys og lykte etter steder å kutte forbruket i redaksjonene.

 

Også eter-mediene vier finanskrisen mye plass, men jeg tror ikke alt kan gå under betegnelsen "folkeopplysning". Som da NRK rapporterte at alle som har fulgt rådet fra forbrukermyndighetene og byttet bank de siste årene, går "en usikker tid i møte". Da jeg hørte det, tok jeg meg faktisk i å savne gode, gamle Kapital TV. Er det noen som husker det? Et program som Bård Tufte Johansen i beste Lille Lørdag-stil ville karakterisert som "tv-faglig svakt". Men som uansett klarte å ha tungen rett i munnen. Det skulle jeg likt å ha sett igjen, i de urolige tider vi er inne i.

 

For virkeligheten er nyansert. Mens journalistikken som oftest svart-hvit.

Alt for mange ganger bryter norske journalister med grunnleggende journalistiske prinsipper. Det er på tide å vurdere den svenske ordningen med økonomiske sanksjoner. 

«De som utsettes for sterke beskyldninger skal så langt det er mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

Dette er kanskje den mest grunnleggende regelen i Vær Varsom-plakaten, men det er likevel en av bestemmelsene norske journalister oftest blir felt for i Pressens Faglige Utvalg (PFU).  De siste årene har antall saker i PFU økt kraftig, med 2007 som et foreløpig toppår, og statistikken må være begredelig lesing for deler av redaktørstanden.

Hittil i år har nesten halvparten av klagerne fått medhold, og det er som oftest de grunnleggende prinsippene som brytes. Det kan se ut som om det er en stadig mer utbredt holdning blant annet i deler av næringslivet, å faktisk å ta et oppgjør med redaksjonen når man føler seg utsatt for tendensiøs journalistikk, og der man føler at man ikke slipper til med nyanserende faktaopplysninger.  

Gode grunner til å klage
Selv har jeg det siste halvannet året rådgitt fire selskaper å ta en sak inn for PFU.  Og fire ganger er konklusjonen at journalistene har brutt god presseskikk. Selve klageprosessen har vært relativt grei, spesielt fordi sakene har vært så klare, der både bestemmelser om imøtegåelse, tilsvarsrett og kildekritikk er brutt.

Riktignok legger redaktørene ned store ressurser i å forsvare sin journalists fremferd, og forklare hvorfor det ikke gjorde noe at hovedpersonene ikke fikk mulighet til å imøtegå kritikk, men PFU har etter hvert fått god erfaring å gjennomskue den slags journalistisk fossroing.

 Men hvorfor skal man egentlig ta seg bryet med å sende inn en klage, når man vet at det i beste fall kun ender med at avisen trykker en PFU-uttalelse på en kanskje lite synlig plass i avisen? 

Vel, argumentene er flere:

• Du synliggjør overfor kunder, partnere, andre journalister og egne ansatte at du tar opp kampen (egne ansatte er kanskje de som blir aller mest frustrert over det de mener er urettferdig behandling av sjefen og selskapet)
• Du tvinger den aktuelle journalisten og redaksjonen til å ta et kritisk blikk på egne metoder og kildekritikk
• Du driver forebyggende arbeid (en journalist som blir klaget inn - og felt - i PFU er ikke like rask i svingen neste gang)

  Men det aller beste, både for intervjuobjektene og journalistene, er selvsagt at man unngår en tidkrevende prosess i PFU.  I mange tilfeller ligger løsningen i redaksjonslokalene. For hvordan kan det ha seg at en journalist kan få seg til å gjengi flengende kritikk av en person eller selskap, uten å slippe vedkommende til med en kommentar for å forsvare seg? Noen ganger har jeg lurt på om det er mangelen på selvtillit som gjør det, at de rett og slett ikke stoler nok på saken sin, og er redd for at et selskap med et profesjonelt informasjonsapparat vil klare å «ødelegge» saken.

Likevel tror jeg ikke det er der hunden ligger begravet. Jeg tror svaret er langt mer prosaisk enn det. I løpet av de siste årene har tempoet i journalistikken økt voldsomt, der stadig færre journalister skal produsere stadig flere saker for mange forskjellige plattformer (avis, nett, tv, web-tv, radio). Det bidrar helt klart til mer slurv og overtramp enn før. 

Se til Sverige - inn med økonomisk pisk
Og dermed er vi over på redaktørenes rolle. For det er ingenting som tyder på at produksjonspresset på den enkelte journalist vil bli mindre i årene som kommer.

Spørsmålet er bare om dagens PFU-ordning gir sterke nok incentiver til at redaktørene faktisk tar kritikken fra PFU på alvor, og sørger for gode nok rutiner.  Kanskje må det økonomiske sanksjoner til, før enkelte redaksjoner forstår alvoret.

I Sverige har en slik ordning eksistert i årevis, gjennom deres såkalte ombudsmannsordning. Aviser med et opplag på over 10.000 eksemplarer som bryter god presseskikk, må punge ut med 25.000 kroner per gang. For mindre publikasjoner er avgiften 10.000 kroner. Pengene er med på å finansiere ombudsmannsordningen, og dermed må de redaksjonene som slurver mest også gi størst bidrag.  

Tallene fra Sverige viser at det i kun 10-15 prosent av tilfellene ender med en fellende uttalelse, mot altså nesten 50 prosent i Norge hittil i år.  Etter min mening burde PFU få tilsvarende sanksjonsmuligheter her i Norge. Det vil innebære en styrking av både PFU og journalistikken.