Norges beste avis
Tanken dukket opp, da jeg leste kommentarene på et par av blogginnleggene mine, der folk enten skjeller ut eller roser ulike aviser. Noen ser riktignok ut til å ha gitt opp norsk presse fullstendig (det er en smule overdrevet, spør du meg), mens andre gir uttrykk for sine klare favoritter.
Men er det egentlig mulig å bli enig om hvilken avis som er best? I så fall må man ta utgangspunkt i et sett med målbare kriterier, vekte disse og summere opp.
Jeg valgte meg følgende fire kriterier:
- flest SKUP-diplomer siste to år, som vitner om grundig journalistikk
- færrest fellelser i PFU siste to år, som vitner om gode kontrollrutiner
- lesertallutvikling, som forteller om lesernes oppfatning av produktet
- evnen til å sette dagsorden, som sier noe om hvor viktig avisen er (dette er det vanskeligst målbare av de fire, og her har jeg gjort en subjektiv vurdering)
Deretter valgte jeg meg ut følgende ti aviser (jeg har kun sett på riksaviser, og ser bort fra regions- og lokalaviser, samt tv/radio): Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Finansavisen, Klassekampen, Morgenbladet (riktignok bare en ukeavis, men vi lar det ligge i dag), Nationen, VG og Vårt Land.
For hvert av de fire kriteriene er det gitt poeng mellom 1 og 10, der den avisen som scorer best får 10 poeng, mens den som scorer dårligst får 1 poeng.
Dette ga til slutt følgende tabell:
Avis Skup PFU Lesertall Dagsorden Totalsum
DN 10 3 7 9 29
Aftenposten 8 5 5 10 28
Finansavisen 8 2 8 5 23
VG 9 3 3 8 23
Morgenbladet 1 10 10 1 22
Klassekampen 1 7 9 4 21
Nationen 1 10 5 2 18
Vårt Land 1 10 4 2 17
Dagsavisen 1 6 1 7 15
Dagbladet 1 1 1 5 8
Konklusjonen er derfor klar (om ikke nødvendigvis idiotsikker): DN er landets beste avis, til tross for at den mister en god del poeng etter fire fellende uttalelser i PFU i fjor og forfjor. Deretter følger Aftenposten, Finansavisen og VG.
Det er interessant å se at Finansavisen faktisk er den nisjeavisen som klarer seg best. I 2007 dro den hjem SKUP-prisen for Terra-saken, og den har fortsatt sterk leserutvikling, noe som står i kontrast til andre smale riksaviser som Nationen og Vårt Land.
Dagbladet kommer dårligst ut av de ti riksavisene, blant annet på grunn av svært mange PFU-fellelser de to siste årene, ingen SKUP-diplomer og et lesertall i fritt fall. Dagsavisen scorer bedre (færre PFU-fellelser og bedre til å sette dagsorden), men gjør det dårligere enn de andre såkalte riksdekkende meningsbærende.
Spørsmålet nå er hva vi kan vente oss fremover av kvalitetsjournalistikk. De to øverste på listen, DN og Aftenposten, er blant redaksjonene som kutter inn til beinet og litt til. Det er naivt å tro at dette ikke kommer til å gå utover journalistikken. Blant de øverste på listen ser Finansavisen ut til å være den som er mest uberørt av krisen, og kan fortsette produksjonen med samme stab og uforminsket styrke. Med færre fellelser i PFU, kan avisen lett klatre noen plasser.
Men per i dag er altså DN best, tett fulgt av Aftenposten. Det er nå slått fast med uangripelig matematisk presisjon...
Norges ukjente superøkonom
Han anerkjennes av Financial Times og leses av Bill Clinton. Men for store deler av norsk næringslivspresse er Erik Reinert ukjent.
Da Bill Clinton i fjor høst, i en bokhandel i Texas, trakk fram ulike bøker han hadde lest, var en av titlene «How rich countries got rich, and why poor countries stay poor». Boken har fått rosende omtale i en rekke land. Financial Times mener den «fortjener å bli lest», mens Daily Telegraph mener den «får tankefulle frihandelsentusiaster til å gruble».
Det spesielle sett med norske øyne, er at denne boken med en svært global leserskare er skrevet av en nordmann, og norske aviser har ikke tatt seg bryet med å anmelde den. Dagbladet har vært nærmest med sin omtale av den.
Forfatteren er økonomiprofessoren Erik Reinert, som med sin bakgrunn fra St. Gallen og Harvard de siste tiårene har utfordret etablerte økonomiske sannheter. Riktignok har enkelte medier trykket korte intervjustrekk med ham, men så vidt jeg vet har ingen av de ledende økonomiredaksjonene i landet gjort det (DN hadde riktignok en liten prat med ham i forbindelse med at Sps Lundteigen har trykket ham til sitt bryst, men det bidro egentlig mest til å fremstille meningene hans som sære).
Det er synd, for Reinert er en økonom med faglig tyngde og meningers mot. Det siste halve året har økonomer tapetsert aviser og tv-ruten, men stort sett er veldig mange av meningene preget av etterpåklokskap. Det var ingen fremtredende økonomer i norsk presse som spådde en krise av de dimensjoner vi nå ser. Negative spådommer har stort sett begrenset seg til å snakke om «naturlige korreksjoner» på børsen. Erik Reinert derimot har vært krystallklar i sine spådommer om en global systemkrise. Allerede i en kronikk i Dagbladet i 2007 argumenterte han for dette, og ble møtt med hoderisting fra andre fagøkonomer og taushet i næringslivspressen.
Boken «How rich countries got rich and why poor countries stay poor» er en innføring i økonomisk historie, økonomiske teorier og praktiske økonomiske eksperimenter. Den setter til veggs deler av den liberalistiske tankegang som har preget de siste par-tre tiårene, med IMF og Verdensbanken i spissen. For en frihandelsentusiast som meg selv, fikk jeg testet meg skikkelig, og må bare gi Reinert rett når han påviser at frihandel i sin reneste form sannsynligvis ikke vil gjøre dagens fattige land rike. Fordi nøkkelen til velstand og vekst ligger ikke bare i å få markedstilgang for egne landbruksprodukter, men også gjennom oppbygging av egen industri/tjenestenæring, og derigjennom øke befolkningens reallønninger. Reinert viser dette gjennom å påpeke at USA, Storbritannia og kontinental-Europa først bygget opp egen industri beskyttet av tollmurer, før de har argumentert for frihandel og økende velstand. Man kaller det å beskytte sine såkalte «infant industries», slik at de kan bygge seg sterke, før man utsetter dem for global konkurranse, og de fleste rike land i verden har gjort nettopp det.
Om man er enig eller ikke, er egentlig ikke så viktig. Poenget er at Erik Reinert er en formidabel kilde til kunnskap for norske næringslivsjournalister, og en motvekt til de utallige sjeføkonomene som gir uttalelser som åpenbart er preget av egeninteresse.
Det er på tide å trekke ham fram i lyset igjen.
Stakkars journalister
Eierne vil kvitte seg med dem, intervjuobjektene er forbannet og leserne lei.
Når Aftenposten nå vingeklipper Aften-utgaven, og gjør den om til tre-dagers avis, er det bare det siste eksempelet på norske medieeieres systematiske nedbygging av redaksjonelt innhold. Riktignok forsøker man å sukre pillen ved å fortelle at morgenutgaven skal vie utenriksstoff mer oppmerksomhet, og Aftenpostens Kristin Skogen Lund kaller det "en bedre produktportefølje" overfor Kampanje, men det er og blir direktørsnakk. Å innføre en ny seksjon i en avis er omtrent like virkningsfullt som når fylkeskommunen setter ned en komité. Og vi snakker her om den samme avisen som har trykket tittelen "Leve" foran seksjonen som trykker boligannonser på lørdager, og forsøker å innbille leserne at de har lansert et nytt bilag.
Nedleggingen av mandags- og fredagsutgaven kommer på toppen av uttallige runder med nedbemanninger i Aftenposten, og i morselskapet Schibsted oppleves nok situasjonen som dramatisk. Nylig måtte de trå til med en milliardnedskriving og resultatvarsel, og det må være spesielt for en vanlig journalist å være vitne til så desorienterte medieledere som vi nå ser. Dagbladets Andreas Wiese pekte på noe interessant da han skrev at medieselskapene ser ut til å mangle en god forretningsmodell. Jeg mener han der traff spikeren på hodet. De siste årene har medieselskapene etter beste evne forsøkt å melke papirproduktene og samtidig høste som best de kan av nye medier, men i dag virker det som om de ikke aner hvordan de skal tjene penger fremover. Forretningsmodellen de har styrt etter er rett og slett kondemnert.
Men Aftenposten er ikke de eneste som betaler for å kvitte seg med journalister. Når eks-DN-journalist Bjørn Olav Nordahl spenner på seg skiene i Mjøndalen er han blant landets best betalte amatørskiløpere. Med solide sluttpakker har eierne i DN lagt mange millioner kroner på bordet for å kvitte seg med de journalistene som for alvor har satt sitt preg på avisen, og gjort den nærmest synonymt med kvalitetsjournalistikk det siste tiåret. Etter at ledelsen og eierne i årevis har melket avisen for overskudd og plassert midlene i andre prosjekter, og viser liten vilje til å la det komme avisen til gode i tøffere tider, er grensen nådd for mange av journalistene. Når mer enn 60 personer enten ønsker seg vekk fra avisen, eller vil jobbe redusert tid, markerer det et dramatisk skifte i DNs historie.
For ledelsen må det ha kommet som et sjokk at så mange ønsker seg vekk, og den har en formidabel oppgave foran seg i å motivere de som sitter slukøret igjen (spesielt alle som ønsket seg bort, men blir holdt igjen og må se kolleger gjennom mange år løpe ut døren).
Men det at eierne vil kvitte seg med dem, er bare én av de tingene som bør bekymre journalistene for tiden. De kjemper nemlig på to andre fronter også; mot intervjuobjektene og til en viss grad mot stadig mer kunnskapsrike lesere som ikke lar seg avspise med halvgjort arbeid.
2008 var året da intervjuobjektene for alvor begynte å ta igjen, og den trenden ser ut til å fortsette. Jeg skal ikke ramse opp alle PFU-klagene, men nøye meg med å konstatere at de var mange, og at det ble lagt betydelige ressurser i å få felt flere ledende redaksjoner. Samtidig mener jeg å registrere en økende mediekritikk både blant intervjuobjekter og lesere. Personlig tror jeg journalister vil få stadig større problemer med å få folk til å stille opp til intervjuer. Dette gjelder spesielt eter-mediene. Selvfølgelig vil profesjonelle kommunikasjonsfolk ha en åpen og tilgjengelig stil, men det er ikke gitt at en leder i det offentlige eller private lenger ser nytten av å bruke flere timer til et tv-intervju, som uansett blir klippet ned til en to minutters misforståelse.
Nei, 2009 blir et tøft år for norske journalister, der de får liten støtte fra eiere og lesere. Noen vil kanskje mistenke meg for å skrive dette med en god porsjon skadefryd, men la det være klart at jeg egentlig synes situasjonen er trist, både for journalistene og oss lesere. Eierne klarer jeg ikke å mobilisere noe bekymring for.
Selv om det sikkert er mange journalister der ute som kunne jekke seg ned et par hakk, ønsker jeg ikke at de skal falle sammen som en sekk. Det er egentlig bare én ting som er tristere enn en journalist med overdreven selvtillitt. Og det er en journalist uten selvtillit.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Rettelse: Da dette blogginnlegget ble publisert første gang, hadde jeg med et avsnitt om at 20 Minutter stod for størstedelen av Schibsteds milliardnedskriving. Det korrekte er at det er den spanske rubrikkvirksomheten som gjør det. Jeg beklager denne feilen.
Drømmejournalisten
Å slakte legene Gilbert og Fosses integritet fordi de støtter palestinerne, hviler på et totalt feilaktig premiss om at norske journalister er objektive i sin jobb.
Frp-formann Siv Jensen har kommet med noen merkelige utfall den siste tiden mot legene Gilbert og Fosse, samt redaksjonene som har gitt de to sendetid.
En ting er at kritikken er absurd, for nyhetsredaksjonene hadde ikke gjort jobben sin hvis de ikke snakket med de to legene. Samtidig er det jo åpenbart for alle at de to føler sterkt for folket på Gaza når de faktisk risikerer livet for å yte medisinsk hjelp. Og det er jo ikke akkurat flust av Israel-venner på Gaza, som man kan intervjue der heller.
Men et annet poeng i denne debatten, er at kritikken hviler på et snodig premiss om journalistikkens objektivitet. Dette er rett og slett naivt. Det minner meg om alle de gangene jeg hører om folk som har vært i kontakt med journalister og blir overrasket over deres manglende vilje til å håndtere motstridende informasjon. Det kan virke som om mange tror journalister flest jobber etter følgende oppskrift:
- Finn et tema som interesserer
- Analyser situasjonen - få oversikt over kilder og intervjuobjekter
- Gjennomfør intervjuer og innhent mer faktaopplysninger
- Vurder informasjonen - finn sakens kjerne
- Skriv ut saken basert på hva som er viktigst og gir et mest mulig korrekt bilde
Ai, ai, ai. Det hadde vært noe det! Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det finnes noen sånne journalister. Men tro meg, de er ikke i flertall. Og med panikkslagne redaktører og mellomledere blir det ikke flere av dem i tiden som kommer heller. Nei, følgende prosess er nok nærmere sannheten:
- Du mottar et tips fra en du har slarvet med tidligere
- Du tømmer personen for informasjon og blir enig om hva som skal sies on og off record
- Du velger den vinkelen som er mest konfliktorientert og som vil gi best oppfølgingsmuligheter de neste dagene
- Du tar en ekstra runde til kaffemaskinen og forteller kollegene om saken du har på gang
- Du bevilger deg en ekstra pose snus når du skal skrive ut saken
- Du kommer på at motparten må få slippe til med en kommentar og ringer han/henne
- Hvis vedkommende ikke svarer, skriver du inn «x besvarte ikke våre henvendelser i går»
- Hvis vedkommende svarer, konfronterer du ham/henne med deler av kritikken, og lytter med et halvt øre, mens du sjekker billettpriser til London, Berlin eller New York og forbanner redaktøren for det kjipe lønnsoppgjøret
- Du velger ut ett sitat om passer inn i den allerede valgte vinkel
- Du leverer saken til desken, og går tidlig, vel vitende om at du har en oppfølgingssak å lage dagen etter
Poenget mitt er at all journalistikk har i bunnen en solid dose subjektivitet. Akkurat som alle andre, baserer journalister sine holdninger på en blanding av forkunnskaper og forutinntatthet. De er tross alt bare mennesker.
Halvorsens skivebom
Kristin Halvorsen snubler i renteføttene sine, når hun skal drive økonomisk krisekommunikasjon.
Å høre Kristin Halvorsen ta "æren" for denne ukens eksepsjonelle rentekutt er en selsom opplevelse. På mange måter er det ikke overraskende at hun forsøker å høste kortsiktig politisk gevinst, men det blir litt underlig når det skjer på kant av grunnleggende økonomisk teori.
Gjennom uttalelsen om at "planen vår virker", gir hun uttrykk for at det er på grunn av Regjeringen at det kuttes såpass hardt, og hun klapper seg selv og Jens Stoltenberg på skulderen for godt utført arbeid. Vel, vel. Utsagnet hennes kunne ikke vært mer feil etter min mening. For det første kommer kuttet som følge av helt andre forhold, og for det andre er det kraftige kuttet snarere et tegn på at Halvorsens ulike redningstiltak ikke fungerer.
Rentenedsettelsen på onsdag handler først og fremst om hva som skjer internasjonalt, om at Norges Bank har ventet lovlig lenge med å kutte, og er overhodet ikke et uttrykk for at Regjeringens plan fungerer. Snarere det motsatte. Dersom de ulike tiltakene til Halvorsen og Stoltenberg faktisk hadde fungert, slik at kredittmarkedet våknet til live igjen og bedrifts-Norge unngikk likviditetsproblemer, ville det sannsynligvis ikke ha vært behov for så kraftige rentekutt over natta.
Rentejustering handler om at den settes opp for å dempe veksten og galopperende priser i gode tider. Og den settes ned dersom det er behov for å stimulere til vekst i dårligere tider. Svært lave eller svært høye renter er et uttrykk for markeder i ubalanse. Når renten er svært lav (slik som i USA nå) eller den settes kraftig ned (slik som i Norge denne uken) er det et uttrykk for at det står svært dårlig til med økonomien. Det er ikke utrykk for at "planen virker".
Joda, rentekuttet er definitivt positivt for mange, og det gir absolutt økonomisk stimulans til de av oss som er boligeiere eller jobber for å få hjulene til å gå rundt i en liten bedrift, men fortsatt gjenstår det å få likviditet ut til bedriftene slik at pengene faktisk kommer i omløp. Å forsøke å ta æren for en rentenedsettelse som i stor grad styres internasjonalt og av en uavhengig sentralbank, og som i tillegg er et tegn på at situasjonen er blitt kraftig forverret de siste månedene, er rett og slett en politisk avledningsmanøver. Dermed slipper hun å snakke om den manglende effekten av tiltakspakkene sine.
Kommunikasjonsmessig ser det ut til at hun stort sett slipper unna med det, for blant mange politikere og journalister virker det som om man mener lavest mulig rente er et mål i seg selv. Og ikke et symptom på økonomiske problemer.
Professor Ola Grytten har et godt poeng når han sier at finansministeren må ta ansvaret for krisen også, hvis hun skal ta æren for rentekuttet. Ja, det skulle tatt seg ut! Personlig tror jeg Kristin Halvorsen absolutt er klar over den manglende logikken når hun skryter på seg rollen som rentenisse i disse førjulstider. Men samtidig tør hun ikke la sjansen gå fra seg til å score billige poeng overfor velgermassen. Hun har rett og slett fått for mye juling i Regjeringen til å la være.
Hva vil Dagbladet med DN?
For et par uker siden kom det en nyhet, som delvis druknet i nyhetsstrømmen ellers, men som var oppsiktsvekkende for oss medie-autister. Etter en årelang kamp får nå Dagbladet endelig godkjent såkalt transport av sine aksjer i Dagens Næringsliv eierselskap, NHST. Til nå har Sjøfartens eiere nektet dem enhver innflytelse, fordi de er en konkurrent, og konflikten har styrt rett mot en voldgift.
Heyerdahl/Tvenge vs. Olsen/Must
Dagbladet-systemet eier drøye 21 prosent av Sjøfarten, og er dermed nest største aksjonær. Sentral i Dagbladet er tidligere Orkla-sjef Jens P. Heyerdahl. Hvis man også legger til finansmann og Dagbladet-aksjonær Torstein Tvenges aksjer i NHST, har Dagbladet/Tvenge en eierandel på rundt 27 prosent. Bare Fred. Olsen er større, med drøye 34 prosent, mens Erik Must er tredje største aksjonær.
Den aktuelle striden mellom Dagbladet og NHST blusset opp i 2002, da man i Dagbla´-sfæren samlet de ulike eierpostene, og passerte 20 prosent. Men striden mellom denne sfæren og Sjøfarten har i realiteten røtter flere tiår tilbake. Opprinnelig var det Jens P. Heyerdahl som gjennom ulike selskaper hadde aksjer i NHST, men dette ble altså lagt inn i Dagbladet, og Heyerdahl fikk i stedet en økt eierandel i Dagbladet i retur.
For et selskap som NHST, som gir ut den relativt liberale næringslivsavisen Dagens Næringsliv, har nok saken vært en hodepine. For det er vel neppe i tråd med den redaksjonelle linjen ellers i konsernet å nekte store eiere innflytelse. Men nå er altså partene enige, og Dagbladet sitter med en betydelig eierandel. Et naturlig spørsmål som melder seg da er: Hva vil Dagbladet med eierandelen?
Gamle spekulasjoner
Hvis man går en syv-åtte år tilbake i tid, ble det i mediekretser spekulert jevnlig rundt dette. Mange (meg inkludert, jeg jobbet i DNs Etter Børs-redaksjon på den tiden) mente at tidligere Orkla-sjef Heyerdahl hadde en klar kongstanke: Skille ut medievirksomheten fra Orkla, og danne et eget børsnotert mediekonsern som inkluderte både Dagbladet og Sjøfarten. Et slikt konsern ville for alvor kunne ha matchet Schibsted og A-pressen.
Som kjent gikk det ikke slik. Riktignok ble medievirksomheten skilt ut av Orkla, men Heyerdahl-sfæren fikk ikke kjøpe. I stedet ble det britiske Mecom som gjorde det, Orkla Media ble til Edda Media, og Dagbladet klarte uansett aldri å løse floken med NHST-eierne.
Men nå er den altså, løst. Kan det bety et tettere samarbeid mellom de to mediehusene?
Nettsynergier
Det finnes gode argumenter både for og imot en slik konstellasjon. De mest åpenbare argumentene for er:
- Synergier og stordriftsfordeler på trykk, distribusjon, annonse, IT, etc
- Synergier i forhold til web-utvikling, der DN og NHST tilsynelatende er uten ambisjoner og åpenbart har enormt mye å hente i forhold til å komme opp på DB Medialabs nivå
- Redaksjonell utvikling, både av eksisterende og nye konsepter
På mange måter kan man si at Dagbladet kunne ha styrket NHST digitalt, mens NHST kunne ha bidratt til å styrke Dagbladet på papir.
Men samtidig finnes det tungtveiende argumenter mot et tettere samarbeid. Det er ikke tvil om at det er en relativt stor redaksjonell og kulturell avtand mellom de to organisasjonene, og det kan nok også settes et stort spørsmålstegn ved de redaksjonelle synergiene på papir.
Enn så lenge har ikke Dagbladet bedt om en styreplass i NHST, men det vil forundre meg mye om det ikke dukker opp. Partene er dessuten også blitt enige om at hvis Dagbladet-siden ønsker å kjøpe seg ytterligere opp, må det forhåndgodkjennes av NHST-styret.
Sannsynligvis ligger ballen hos NHSTs største aksjonær, Fred. Olsen. Dagbladet ønsker åpenbart større innflytelse, i og med at de har kjempet så lenge for å bli akseptert som eier. Men hittil har NHST-eierne kunnet lene seg tilbake i trygg forvissning om at mediehuset uansett har tjent solid med penger ved å stå alene. Spørsmålet er om finanskrisen rokker ved dette.
Samlebåndsjournalistikk
Jeg får assosiasjoner til komiske Ali (Iraks tidligere minister som avviste blankt at amerikanerne var i nærheten, selv da de valset inn i Bagdad) når jeg hører norske medieledere bortforklare kostnadskuttene sine. Omkvedet er at kuttene ikke skal gå utover journalistikken. Yeah, right!
Jeg skjønner nesten ikke hvorfor journalister som dekker mediebransjen gidder å gjengi disse sitatene. Kuttene kommer selvsagt til å gå kraftig utover kvaliteten på journalistikken gjennom at et mindre antall journalister skal fylle samme spalteplass (eller sendetid) som før. Eller ved at man reduserer produksjonen, og dermed også omfanget av produktet. Riktignok fører annonsefallet til at avisene blir noe tynnere, men konklusjonen står fast: Arbeidspresset på journalistene øker. Også Norsk Journalistlag og Presseforbundet ser ut til å være enige i sin frykt for konsekvensen for journalistikken.
Lavere presisjonsnivå
For mange av de som må forholde seg til pressen (informasjonssjefer, ledere, politikere, forskere, etc) betyr nedskjæringene at kontakten med media vil bli enda mer utfordrende enn før. Journalistene kommer til å ha dårligere tid på hver sak de lager, noe som vil føre til flere faktafeil, kutting av svinger og et lavere presisjonsnivå.
En kikk på resultatene fra siste møtet i Pressens Faglige Utvalg (PFU) viser med all tydelighet hvordan tidspresset fører til overtramp. Av 16 saker til behandling endte 11 med fellende uttalelse. Og i åtte av disse var grunnleggende bestemmelser som samtidig imøtegåelse og tilsvarsretten blitt brutt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det er på grunn av tidspress. Journalistene har rett og slett ikke rukket å ringe de som er utsatt for kritikk, og så har ikke redaksjonen kunnet la journalisten jobbe en dag til med saken, fordi avisen/sendingen må fylles. Hensynet til å fylle flatene har dermed veid tyngre enn hensynet til de grunnleggende bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten.
Glem resonnementene
Hva skal man da gjøre, hvis journalistene puster deg i nakken, og er for sent ute til deadline? Her er noen raske tips:
* Ha krystallklare budskap klare
* Gi konklusjonene først - deretter resonnementet, hvis journalisten rekker å spørre om det, da
* Be om sitatsjekk
* Pass på som en hauk over hva som legges ut på nettet, og få rettet opp feil umiddelbart før det forplanter seg oppover i den journalistiske næringskjeden
Noen vil kanskje mene at jeg svartmaler situasjonen. Ofte hører jeg (fra journalisthold) at det eneste man trenger i kontakten med mediene er en solid dose sunn fornuft. Det er rørende naivt. Fortell det til de mange som har måttet gå til PFU med saken sin, etter at de først har revet av seg håret i store dotter i sine Sisyfos-forsøk på en "fornuftig" dialog med journalisten og dens redaksjonsleder. Jo da, jeg er for så vidt enig i at man kommer langt med sunn fornuft her i verden, men å stole ene og alene på den er nesten hasardiøst, hvis omdømmet står på spill. I kontakten med mediene er det derfor ingenting som er viktigere enn bunnsolide forberedelser.
Panikk
En tidligere kollega av meg luftet nylig en teori hun hadde hørt fra en britisk journalist. Den gikk ut på at medieeiere i bunn og grunn misliker journalister sterkt. Og sånn sett svinger de spareknivene med enda mer entusiasme enn normal blåruss-tankegang skulle tilsi. Jeg må innrømme at det er en besnærende tanke, men det er nok skivebom. Det smerter nok medieeierne langt inn i bankboksen å måtte skjære i sine tidligere gullkalver. Jeg tror overhodet ikke de nyter det. Da er det snarere noe panisk over enkelte av medieeierne. Og den panikken ser ut til å ha krøpet ned kragen og nedover ryggen på flere av redaktørene, og videre ned til mellomlederne. Den allerede legendariske historien om den DN-ansatte som forrige måned måtte snu bilen på vei ned til en jobb i Østfold fordi det angivelig var billigere å ta toget, vitner i hvert fall om det.
Dersom den samme panikken sprer seg videre fra mellomlederne, og ned til journalistene, betyr det at vi kan vente oss uinspirert, unøyaktig og uengasjerende samlebåndsjournalistikk i bøtter og spann fremover.
Skremmende finansunderholdning
"Hvordan er det mulig?!"
Spørsmålet er blitt stilt uttallige ganger de siste ukene, både av journalister, ekspertkommentatorer og sikkert også rundt de fleste lunsjbord. Norske redaksjoner har etter beste evne forsøkt å forklare sammenhengene, og satt store ressurser inn på å gi leserne best mulig oversikt over finanskrisens årsak og konsekvenser.
Men på ett punkt kommer selv journalistikken til kort, og det er å gi et innblikk i selve mentaliteten til aktørene, som dermed kan forklare hvorfor det har gått som det har gått. Selv om journalistene ofte har svært gode kilder på innsiden av bransjen, har jeg fortsatt til gode å lese en artikkel som forklarer hva som foregår på innsiden i meglernes hoder.
Den jobben fikser imidlertid litteraturen, og spesielt tre klassikere peker seg ut. Selv om de er nesten 20 år gamle, og omhandler Wall Street på 1980-tallet, er de fortsatt skremmende aktuelle. For lite ser nemlig ut til å ha forandret seg på disse to tiårene, og lest på bakgrunn av den siste månedens hendelser vil disse bøkene både kunne gi deg latteranfall og frysninger på ryggen
"Liar's poker"*
Denne plukket jeg ned igjen fra bokhyllen nylig, og du verden så morsomt det er å lese denne i lys av dagens finanskrise. Boken er fra 1989, og skrevet av den tidligere Salomon Brothers obligasjonsmegleren Michael Lewis. Dette må sies å være den første boken som ga et reelt innblikk i det moderne Wall Street, nettopp fordi den er skrevet av "en av dem".
Etter at den amerikanske sentralbanken lot renten flyte i 1979 (og dermed også obligasjonsprisene), og etter at lånebehovet i USA nærmest eksploderte utover 1980-tallet, ga det en lukket klikk på Wall Street muligheten til å tjene perverst mye penger. Og akkurat som i dagens finanskrise, er det obligasjonsmarkedet som går av hengslene, med meglere som oppfører seg "som om hver dag var den siste", som Lewis så treffende beskriver det.
Aksjemarkedet derimot omtales som noe for pinglene, og de som jobber corporate (M&A, emisjoner) blir sett på som trygghetssøkende tapere.
"Den of thieves"
"Den of thieves" er på mange måter Wall Street på sitt verste. Dette er historien om den største ringen av innsidere på Wall Street noensinne, og om hvordan et knippe personer gjennom ulovlige transaksjoner tjente seg søkkrike. Bokens tittel kan best oversettes til "Reir av tyver", og forfatteren James B. Stewart mottok Pulitzer-prisen for hvordan han som journalist dekket innsideskandalen i siste halvdel av 1980-tallet.
I tillegg til å fortelle i detalj om hvordan Wall Street-kongene Michael Milken, Ivan Boesky, David Levine og Martin Siegel satt opp sine ulovelige operasjoner, forteller den også i detalj om etterforskningen, og hvordan daværende statsadvokat Rudy Giuliani kjørte et knallhardt løp for å rulle opp saken.
Boken er et eksempel på at virkeligheten noen ganger overgår fantasien.
"Barbarians at the gate"
Som tittelen antyder, handler dette om Wall Steet på sitt mest brutale. Boken handler om det legendariske oppkjøpet av tobakks- og matgiganten RJR Nabisco i 1988, en milepæl i moderne, amerikansk næringsliv. Mange omtaler dette som den beste business boken noensinne, med ingredienser som grådighet, kortsiktighet, enorme egoer, svik og enorme pengesummer.
Historien handler om Nabisco-sjef F Ross Johnsen som ønsker å kjøpe ut de andre aksjonærene, og diskuterer dette første med Henry Kravis (en av grunnleggerne av private equity-giganten Kohlberg Kravis & Roberts). De to ryker imidlertid uklare, da Johnsen ønsker å bruke en annen rådgiver, og det hele utvikler seg til en budkamp om Nabisco.
Boken er senere blitt filmatisert for tv.
Fellesnevneren for alle disse tre bøkene, er en grådighet og griskhet man ikke skulle tro var mulig. Men som gang på gang gjør seg gjeldende. Om noen år får vi sikkert et sett nye bøker omhandler den nåværende finanskrisen. Hvis noen av dem blir like gode som de tre klassikerne jeg her har nevnt, har vi en solid dose skremmende finansunderholdning i vente.
*[Selve begrepet "Liar's poker" kommer fra spillet som angivelig obligasjonsgjengen i Salomon behersket bedre enn noen andre. Det går ut på at mellom to og ti personer står i en ring, med hver sin dollar-seddel tett til brystet. Basert på serienummeret skal de så gi sine "bud". Eksempelvis kan en person åpne med å by fire 5-ere. Enten fordi han selv har flere 5-ere, eller snarer fordi han vil bløffe om hvor mange 5-ere han har. Med budet mener han at han tror gruppen tilsammen har fire 5-ere på serienumrene på sedlene sine. Neste mann kan da enten "se" ham, eller øke budet. Enten ved å by fire 6-ere, 7-ere, 8-ere eller 9-ere. Eller øke til fem av et hvilket som helst tall mellom 1 og 9. Spillet er på mange måter en øvelse i sannsynlighetsberegning og bløffing]
Stoltenbergs pr-maskineri
Hadde børsnoterte selskaper håndtert informasjon slik Regjeringen gjør, hadde de blitt bøtelagt. Og lederne buret inne.
Så er statsbudsjettet presentert, og de rød-grønne har brukt pressen målrettet i det som ligger an til å bli en lang, norsk valgkamp. Sett med en én-øyd kommunikasjonsrådgivers snevre blikk, har Stoltenberg & Co. løst oppgaven til laud. Men i et bredere perspektiv reiser Regjeringens håndtering av det som kanskje er landets viktigste enkeltdokument, en rekke prinsipielle spørsmål rundt det offentliges forhold til sitt informasjonsansvar.
Stadig flere lekkasjer
Parallellen til næringslivet er slående. Det er et absolutt prinsipp, nedfelt i norske lover, at børsnoterte selskaper skal håndtere sensitiv informasjon med ekstrem varsomhet. Det betyr at offentligheten, eller markedet, skal varsles likt, og lekkasjer slås hardt ned på. Dersom et selskap på Oslo Børs hadde håndtert sensitiv informasjon med samme nonchalanse og arroganse som hos Jens Stoltenberg, Trond Giske og Liv Signe Navarsete, ville det vanket bøter i stort monn. Det ville rett og slett vært et lovbrudd.
Men Regjeringen og departementene er ikke underlagt det samme, strenge regelverket som børsnoterte selskaper. De er "kun" underlagt en moralsk og demokratisk informasjonsplikt, og dermed koster det dem lite å blåse i det. Nå er ikke budsjettlekkasjer noe nytt, men de siste årene mener jeg å registrere at dette skjer i stadig større omfang, og med økende presisjon og profesjonalitet. Dette henger sannsynligvis sammen med den strømmen av informasjonsrådgivere som har funnet veien til regjeringskvartalet. Aldri før har så mange pr-rådgivere vært ansatt i departementene, og det merkes. Derfor lekkes det systematisk, slik at budskapene porsjoneres ut.
Bryter tekstreklameplakaten
Og journalistene lar seg villig bruke. Uten mulighet til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål, måker de ut sakene som om det var avsløringer. Men sakene har ingenting med gravende journalistikk å gjøre. Dersom Jens Stoltenberg hadde solgt et kommersielt produkt, hadde sikkert flere av disse lekkasjesakene blitt kritisert for å være i strid med Tekstreklameplakaten.
Det burde være et grunnleggende prinsipp for Regjeringen og departementene å behandle mediene likt, men i praksis må altså prinsippene vike. På mange måter kan jeg forstå hvorfor de gjør det. Politikere har et produkt å selge, akkurat som en hvilken som helst bedrift, og bruker de virkemidlene de kan for å nå gjennom hos journalister i tidsskvis på jakt etter en eksklusiv sak.
Men særlig demokratisk er det ikke.
Journalister på børs
Hvor mye bidrar journalister til uroen?
De siste ukene må jeg innrømme at det har rykket i journalistfoten. For en økonomijournalist er det nemlig få ting som er så gjevt som et krakk, der investorene blør og meglerne angivelig gråter i gangene. Børsoppgang er rett og slett ikke like morsomt, fordi det bare minner om hva man som journalist går glipp av fordi man ikke kan være i aksjemarkedet. Derfor er det nok en del journalister som tålmodig har ventet på det børskrakket vi har sett nylig, og som nå med skrekkblandet fryd rapporterer om den kølsvarte horisonten.
Og aldri tidligere har det vel vært publisert så mye stoff om en økonomisk krise, som det vi har sett nå. Men jeg er likevel usikker på om det har gjort leserne og seerne veldig mye klokere, og jeg sitter og lurer på om journalistene bidrar til økt uro.
Jeg skal selvsagt ikke påstå at norske journalister sørger for børskrakk. Det er utvilsomt harde realiteter det rapporteres om i disse dager, men det kan argumenteres for at journalister bidrar til å forsterke psykologien i markedet, som igjen kan forsterke selve svingningene. Og det gjelder både for opp- og nedturer. Finansteorien forfekter riktignok synspunktet om såkalte effisiente markeder, der alle aktører sitter på den samme informasjonen og opptrer rasjonelt. De færreste vil imidlertid påstå at det norske aksjemarkedet passer til denne beskrivelsen. Og hverken investorer eller analytikere er så kalde kalkulerende som de gjerne liker å fremstille seg, der de uttaler seg med en skråsikkerhet man må til meteorologene og human-etikerne for å finne maken til.
Da jeg jobbet i Finansavisen på 90-tallet hadde vi hver lørdag spalten Bobletoppen, der vi skrev om gråmarkedet (unoterte aksjer). Selv om vi hadde en klar vinkling på selskapene som delvis opplåste (lite inntekter, høye underskudd og høy markedsverdi) ser jeg i ettertid at vårt ukentlige fokus faktisk bidro til opphaussingen av mange av aksjene, og at vi på mange måter var en aktør i det unoterte markedet på den tiden.
Men en ting er om journalistene kan påvirke børsfolket i enda mer manisk eller depressiv retning. Et annet interessant tema er hvordan menigmann blir påvirket av de stadig verre forsidene. En rask gjennomgang av diverse forsider den siste uken viser at man skal ha sterk mage for å ikke la seg deprimere for mye. Jo da, for all del, jeg er fullstendig klar over at dette er den største finansielle krisen siden 1929,og selvfølgelig skal man male med bred pensel da. Norge vil utvilsomt merke konsekvensene av uroen, men enkelte journalister har nok vært litt vel ivrige i det siste.
Denne uken kunne for eksempel Aftenposten fortelle sine lesere at man nå opplevde effekten av finanskrisen i Norge, og viste til fallet i konsum i august. I AUGUST! Vi skal altså se bort i fra 16 rentehevinger og energi- og råvarepriser som har gått bananas. Fallet i august-konsumet var altså et resultat av finanskrisen som eksploderte i september?
Takke seg til Finansavisen, som meldte at nedgangen i konsumet var som ventet.
Men Aftenposten ga seg ikke med det. Det er tydelig at avisen har satt seg fore å være ledende på nedgangstider, og det er jo i og for seg prisverdig, men det virker som om de snubler kraftig i sin egen desk. Dagen etter kunne avisen nemlig fastslå at "Bedriftene sliter - klarer ikke å betale regningene". Selve overskriften på artikkelen inne i avisen var skodd over samme lest: "Nå betaler ikke bedriftene for seg". Dette er en banalisering av økonomijournalistikken som hittil har vært forbeholdt VG og Dagbladet, og det er selvsagt en enorm overdrivelse. Litt utover i artikkelen nyanseres dette ved at intervjuobjektet påpeker at norsk næringsliv har lagt bak seg noen fantastiske år. Og nettopp det er et viktig poeng. Vi kommer fra en periode med ekstrem høykonjunktur, der mange bedrifter har tjent penger i bøtter og spann. Dårligere tider har vært spådd, ved at den økonomiske veksten avtar, men her blir altså avmatning til nedgangstider.
Grensen mellom forenkling og fordumming kan noen ganger være hårfin. Desken i Aftenposten kunne hatt sine ord i behold dersom de bare hadde endret forsidetittelen fra "Bedriftene sliter" til "Flere bedrifter sliter", og endret artikkeltittelen tilsvarende. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er krisestemningen internt i det ærverdige mediehuset som har skylt innover desken, nå som de er i gang med sin femte nedbemanning på kort tid og leter med lys og lykte etter steder å kutte forbruket i redaksjonene.
Også eter-mediene vier finanskrisen mye plass, men jeg tror ikke alt kan gå under betegnelsen "folkeopplysning". Som da NRK rapporterte at alle som har fulgt rådet fra forbrukermyndighetene og byttet bank de siste årene, går "en usikker tid i møte". Da jeg hørte det, tok jeg meg faktisk i å savne gode, gamle Kapital TV. Er det noen som husker det? Et program som Bård Tufte Johansen i beste Lille Lørdag-stil ville karakterisert som "tv-faglig svakt". Men som uansett klarte å ha tungen rett i munnen. Det skulle jeg likt å ha sett igjen, i de urolige tider vi er inne i.
For virkeligheten er nyansert. Mens journalistikken som oftest svart-hvit.
Mer makt til PFU
«De som utsettes for sterke beskyldninger skal så langt det er mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
Dette er kanskje den mest grunnleggende regelen i Vær Varsom-plakaten, men det er likevel en av bestemmelsene norske journalister oftest blir felt for i Pressens Faglige Utvalg (PFU). De siste årene har antall saker i PFU økt kraftig, med 2007 som et foreløpig toppår, og statistikken må være begredelig lesing for deler av redaktørstanden.
Hittil i år har nesten halvparten av klagerne fått medhold, og det er som oftest de grunnleggende prinsippene som brytes. Det kan se ut som om det er en stadig mer utbredt holdning blant annet i deler av næringslivet, å faktisk å ta et oppgjør med redaksjonen når man føler seg utsatt for tendensiøs journalistikk, og der man føler at man ikke slipper til med nyanserende faktaopplysninger.
Gode grunner til å klage
Selv har jeg det siste halvannet året rådgitt fire selskaper å ta en sak inn for PFU. Og fire ganger er konklusjonen at journalistene har brutt god presseskikk. Selve klageprosessen har vært relativt grei, spesielt fordi sakene har vært så klare, der både bestemmelser om imøtegåelse, tilsvarsrett og kildekritikk er brutt.
Riktignok legger redaktørene ned store ressurser i å forsvare sin journalists fremferd, og forklare hvorfor det ikke gjorde noe at hovedpersonene ikke fikk mulighet til å imøtegå kritikk, men PFU har etter hvert fått god erfaring å gjennomskue den slags journalistisk fossroing.
Men hvorfor skal man egentlig ta seg bryet med å sende inn en klage, når man vet at det i beste fall kun ender med at avisen trykker en PFU-uttalelse på en kanskje lite synlig plass i avisen?
Vel, argumentene er flere:
- Du synliggjør overfor kunder, partnere, andre journalister og egne ansatte at du tar opp kampen (egne ansatte er kanskje de som blir aller mest frustrert over det de mener er urettferdig behandling av sjefen og selskapet)
- Du tvinger den aktuelle journalisten og redaksjonen til å ta et kritisk blikk på egne metoder og kildekritikk
- Du driver forebyggende arbeid (en journalist som blir klaget inn - og felt - i PFU er ikke like rask i svingen neste gang)
Likevel tror jeg ikke det er der hunden ligger begravet. Jeg tror svaret er langt mer prosaisk enn det. I løpet av de siste årene har tempoet i journalistikken økt voldsomt, der stadig færre journalister skal produsere stadig flere saker for mange forskjellige plattformer (avis, nett, tv, web-tv, radio). Det bidrar helt klart til mer slurv og overtramp enn før.
Se til Sverige - inn med økonomisk pisk
Og dermed er vi over på redaktørenes rolle. For det er ingenting som tyder på at produksjonspresset på den enkelte journalist vil bli mindre i årene som kommer.
Spørsmålet er bare om dagens PFU-ordning gir sterke nok incentiver til at redaktørene faktisk tar kritikken fra PFU på alvor, og sørger for gode nok rutiner. Kanskje må det økonomiske sanksjoner til, før enkelte redaksjoner forstår alvoret.
I Sverige har en slik ordning eksistert i årevis, gjennom deres såkalte ombudsmannsordning. Aviser med et opplag på over 10.000 eksemplarer som bryter god presseskikk, må punge ut med 25.000 kroner per gang. For mindre publikasjoner er avgiften 10.000 kroner. Pengene er med på å finansiere ombudsmannsordningen, og dermed må de redaksjonene som slurver mest også gi størst bidrag.
Tallene fra Sverige viser at det i kun 10-15 prosent av tilfellene ender med en fellende uttalelse, mot altså nesten 50 prosent i Norge hittil i år. Etter min mening burde PFU få tilsvarende sanksjonsmuligheter her i Norge. Det vil innebære en styrking av både PFU og journalistikken.
