Stakkars journalister
Eierne vil kvitte seg med dem, intervjuobjektene er forbannet og leserne lei.
Når Aftenposten nå vingeklipper Aften-utgaven, og gjør den om til tre-dagers avis, er det bare det siste eksempelet på norske medieeieres systematiske nedbygging av redaksjonelt innhold. Riktignok forsøker man å sukre pillen ved å fortelle at morgenutgaven skal vie utenriksstoff mer oppmerksomhet, og Aftenpostens Kristin Skogen Lund kaller det "en bedre produktportefølje" overfor Kampanje, men det er og blir direktørsnakk. Å innføre en ny seksjon i en avis er omtrent like virkningsfullt som når fylkeskommunen setter ned en komité. Og vi snakker her om den samme avisen som har trykket tittelen "Leve" foran seksjonen som trykker boligannonser på lørdager, og forsøker å innbille leserne at de har lansert et nytt bilag.
Nedleggingen av mandags- og fredagsutgaven kommer på toppen av uttallige runder med nedbemanninger i Aftenposten, og i morselskapet Schibsted oppleves nok situasjonen som dramatisk. Nylig måtte de trå til med en milliardnedskriving og resultatvarsel, og det må være spesielt for en vanlig journalist å være vitne til så desorienterte medieledere som vi nå ser. Dagbladets Andreas Wiese pekte på noe interessant da han skrev at medieselskapene ser ut til å mangle en god forretningsmodell. Jeg mener han der traff spikeren på hodet. De siste årene har medieselskapene etter beste evne forsøkt å melke papirproduktene og samtidig høste som best de kan av nye medier, men i dag virker det som om de ikke aner hvordan de skal tjene penger fremover. Forretningsmodellen de har styrt etter er rett og slett kondemnert.
Men Aftenposten er ikke de eneste som betaler for å kvitte seg med journalister. Når eks-DN-journalist Bjørn Olav Nordahl spenner på seg skiene i Mjøndalen er han blant landets best betalte amatørskiløpere. Med solide sluttpakker har eierne i DN lagt mange millioner kroner på bordet for å kvitte seg med de journalistene som for alvor har satt sitt preg på avisen, og gjort den nærmest synonymt med kvalitetsjournalistikk det siste tiåret. Etter at ledelsen og eierne i årevis har melket avisen for overskudd og plassert midlene i andre prosjekter, og viser liten vilje til å la det komme avisen til gode i tøffere tider, er grensen nådd for mange av journalistene. Når mer enn 60 personer enten ønsker seg vekk fra avisen, eller vil jobbe redusert tid, markerer det et dramatisk skifte i DNs historie.
For ledelsen må det ha kommet som et sjokk at så mange ønsker seg vekk, og den har en formidabel oppgave foran seg i å motivere de som sitter slukøret igjen (spesielt alle som ønsket seg bort, men blir holdt igjen og må se kolleger gjennom mange år løpe ut døren).
Men det at eierne vil kvitte seg med dem, er bare én av de tingene som bør bekymre journalistene for tiden. De kjemper nemlig på to andre fronter også; mot intervjuobjektene og til en viss grad mot stadig mer kunnskapsrike lesere som ikke lar seg avspise med halvgjort arbeid.
2008 var året da intervjuobjektene for alvor begynte å ta igjen, og den trenden ser ut til å fortsette. Jeg skal ikke ramse opp alle PFU-klagene, men nøye meg med å konstatere at de var mange, og at det ble lagt betydelige ressurser i å få felt flere ledende redaksjoner. Samtidig mener jeg å registrere en økende mediekritikk både blant intervjuobjekter og lesere. Personlig tror jeg journalister vil få stadig større problemer med å få folk til å stille opp til intervjuer. Dette gjelder spesielt eter-mediene. Selvfølgelig vil profesjonelle kommunikasjonsfolk ha en åpen og tilgjengelig stil, men det er ikke gitt at en leder i det offentlige eller private lenger ser nytten av å bruke flere timer til et tv-intervju, som uansett blir klippet ned til en to minutters misforståelse.
Nei, 2009 blir et tøft år for norske journalister, der de får liten støtte fra eiere og lesere. Noen vil kanskje mistenke meg for å skrive dette med en god porsjon skadefryd, men la det være klart at jeg egentlig synes situasjonen er trist, både for journalistene og oss lesere. Eierne klarer jeg ikke å mobilisere noe bekymring for.
Selv om det sikkert er mange journalister der ute som kunne jekke seg ned et par hakk, ønsker jeg ikke at de skal falle sammen som en sekk. Det er egentlig bare én ting som er tristere enn en journalist med overdreven selvtillitt. Og det er en journalist uten selvtillit.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Rettelse: Da dette blogginnlegget ble publisert første gang, hadde jeg med et avsnitt om at 20 Minutter stod for størstedelen av Schibsteds milliardnedskriving. Det korrekte er at det er den spanske rubrikkvirksomheten som gjør det. Jeg beklager denne feilen.
Du møter ingen heia-gjeng her, nei. Avisene er for ensidige, røde, lite troverdige. MidtØsten-dekningen er skandaløs. Smitteeffekten synes å ha nådd Spetalen og andre som kan tas, ikke på sak, men på ren diktning. Propagandaen er knapt blitt til å holde ut, og man trekker seg vekk.
Hvor ble det av Jan Otto Johansen, Peter Beck og andre som KUNNE ha nyansert bildet noe?
Nå er jo DN relativt mye bedre. Men det borgelige perspektivet handler jo ikke bare om tall. Det konservative verdiforankrede perspektivet er blitt helt borte fra mediebildet. Derved blir det ingen motpol til Dagbladet, ingen dynamikk og rett og slett intet av interesse.
Jeg gleder meg derfor over at avisene går ned for telling. Jeg håper det er et utslag av at journalistene er kommet på kant med flere enn meg, og at det er uttrykk for at flere enn jeg har gått lei. Håper NRK forsvinner som institusjon.
Aller helst ønsker jeg at det som ramler sammen kan erstattes med en ny dynamikk inn i medieverden, men hvis så ikke skjer: Jeg er ikke lengre interessert. Man kan da lese Jyllandposten og engelsk.
Synes ZIZ er litt for streng, men ikke uenig i noen av poengene.
Sa opp mitt abb. på DN, ble rett og slett for kjedelig og ikke verdt et så dyrt abb. Nettavisene består også i stor grad av elendige journalister som gjemmer seg bak en fordekt aroganse.
Det finnes unntak i enkelt journalister som holder mitt håp oppe. Kanskje du burde ta deg en tur i skogen ZIZ bare for å føle litt på cellulose igjen fra et helt nytt perspektiv.
Asle Skredderberget ser ut til å overse det faktum at en avis er et produkt og at aviseierne/utgiverne er produsenten bak produktet og ansvarlig onenfor kjøper. Journalisten er en produksjonsarbeider som skal gjøre produktet så verdifullt at kjøper vil bruke penger på det. Det dreier seg om en forretningsvirksomhet! Nå har dette endret seg slik at ferre finner det tjenlig å kjøpe produktet. 'Avisen' er ikke en oppbevaringsplass(vernet arbeidsplass) for journalister og de sitter like løst som andre produksjonsarbeidere når omstrukturering finner sted. På lik linje med andre må de finne seg andre yrker (omskolering)når behovet for deres ekspertise minker. DN (eller andre)er da ikke forpliktet til å sprøyte penger inn i en aktivitet som eier finner lite lønnsom, selv om andre lønnsomme forretningsområder er bygget opp med midler fra en tid da DN var kjøpbar. Journalister (9 av 10) er i utgangspunkt sosialister, og det skinner igjennom også i denne artikkel, og arbeidsgiver skal holde dem med høy lønn åkke som, slik vi kjenner fra statsansattes lønnskamp. Slik er det bare ikke.
Heisan!
Ziz, takk for respons. Du bekrefter i hvert fall et hovedpoeng hos meg: leserne er lei!
Mr. Craven - whoever you are - enig i at DN er veldig trøttende for tiden. Lufta gikk ut for noen måneder siden. Og jeg mener jo også at det bekrefte det jeg skriver: produktet er i ferd med å bli dårligere etter runde med kutt. Til sammenligning har ikke Finansavisen kvittet seg med en eneste journalist, og jeg synes faktisk blekka til Hegnar strutter av selvtillit og stoff i disse dager (selv om den overhodet ikke har tatt ut potensialet - tenk deg FA med et par-tre slugger-reportere og en fanden på desken!)
Roald, Roald, Roald. Insinuerer du at jeg er sosialist? Skivebom. Jeg er sosial liberaler.
Ja, ja, ja, eierne skal tjene penger, selvfølgelig. Men spørsmålet er om de da skal sette alle kluter til for å gi fra seg produktet gratis?
Grunnlaget for å ta seg godt betalt forsvinner etter hvert som produktet du selger blir mer og mer masseprodusert. Det er vanskelig å ta en premium på en commodity!
Og nedbygging av det redaksjonelle innholdet gjør produktet dårligere, og dermed blir betalingsviljen lavere. I dag er det annonsert store kutt i Aftenposten igjen. Jeg vedder en bedre middag på at godt betalte ledere der fortsatt vil være godt betalt etter neste kuttrunde, selv om bidragene deres er minimale. I stedet blir det færre produserende, og dårligere produkt. Mener nå jeg.
Skredderberget, du gir råd om finansiell kommunikasjon? Altså at du gir råd om å kommunisere finansielt, tipper det er ordfeil.
Har ikke så mye å si på innholdet i bloggen, men ville bare uttrykke min enighet angående DN. Å snu opplagstall blir som å snu et tankskip og jeg tror det skal bli vrient å holde det nivået de har hatt de siste årene.
Likevel, jeg kommer til å fortsette å holde avisa, det er i DN de gode gjesteskribentene holder til og lørdagsutgaven er fremdeles god. Skulle bare ønske de tok kuttene på Etterbørs og D2, hvem pokker holder DN for å lese om design?
Og hvorfor stiller ikke flere av redaktørene opp i debattprogrammene på radio og fjernsyn, blir de ikke invitert? Arne Strands deltagelse i ordskiftet må bety millioner for Dagsavisen..
Papiravisene er snart borte. Allerede i 2010 vil Dagbladet beholde utmerkede Magasinet i papir, men ellers være nettbasert. VG vil følge etter. De store distriktsavisene noen år etter dette, med de små lokalavisene integrert. Jeg tror den nøre mediefremtid i Norge er magasiner 1-2 ganger pr uke. Resten foregår på nett. Slik kan aviseierne spare store penger, og avisleserne tape mye viktig stoff, fordi det er antall "klikk" som etter hvert vil styre media. De sakene som klikkes mest (selger best) skal det være mer av. Akkurat som antall seere i TV.
Jeg synes generelt papiravisene inneholder for mye og uvesentlig stoff. Selv foretrekker jeg tynnere aviser, men da må til gjengjeld det som står der faktisk være av høy kvalitet. Avisen bør også ha som oppgave å veilede meg i hvilke saker som er viktige. Når avisen skriver 100 sider om alt fra katter i trær til situasjonen midtøsten, så overlates all jobb med å plukke ut essensen til leseren. Heldigvis finnes det unntak; Financial Times er et eksempel på en relativt tynn, men svært god avis.
http://blogsoft.no/trackback/ping/7578480
