Journalister på børs
Hvor mye bidrar journalister til uroen?
De siste ukene må jeg innrømme at det har rykket i journalistfoten. For en økonomijournalist er det nemlig få ting som er så gjevt som et krakk, der investorene blør og meglerne angivelig gråter i gangene. Børsoppgang er rett og slett ikke like morsomt, fordi det bare minner om hva man som journalist går glipp av fordi man ikke kan være i aksjemarkedet. Derfor er det nok en del journalister som tålmodig har ventet på det børskrakket vi har sett nylig, og som nå med skrekkblandet fryd rapporterer om den kølsvarte horisonten.
Og aldri tidligere har det vel vært publisert så mye stoff om en økonomisk krise, som det vi har sett nå. Men jeg er likevel usikker på om det har gjort leserne og seerne veldig mye klokere, og jeg sitter og lurer på om journalistene bidrar til økt uro.
Jeg skal selvsagt ikke påstå at norske journalister sørger for børskrakk. Det er utvilsomt harde realiteter det rapporteres om i disse dager, men det kan argumenteres for at journalister bidrar til å forsterke psykologien i markedet, som igjen kan forsterke selve svingningene. Og det gjelder både for opp- og nedturer. Finansteorien forfekter riktignok synspunktet om såkalte effisiente markeder, der alle aktører sitter på den samme informasjonen og opptrer rasjonelt. De færreste vil imidlertid påstå at det norske aksjemarkedet passer til denne beskrivelsen. Og hverken investorer eller analytikere er så kalde kalkulerende som de gjerne liker å fremstille seg, der de uttaler seg med en skråsikkerhet man må til meteorologene og human-etikerne for å finne maken til.
Da jeg jobbet i Finansavisen på 90-tallet hadde vi hver lørdag spalten Bobletoppen, der vi skrev om gråmarkedet (unoterte aksjer). Selv om vi hadde en klar vinkling på selskapene som delvis opplåste (lite inntekter, høye underskudd og høy markedsverdi) ser jeg i ettertid at vårt ukentlige fokus faktisk bidro til opphaussingen av mange av aksjene, og at vi på mange måter var en aktør i det unoterte markedet på den tiden.
Men en ting er om journalistene kan påvirke børsfolket i enda mer manisk eller depressiv retning. Et annet interessant tema er hvordan menigmann blir påvirket av de stadig verre forsidene. En rask gjennomgang av diverse forsider den siste uken viser at man skal ha sterk mage for å ikke la seg deprimere for mye. Jo da, for all del, jeg er fullstendig klar over at dette er den største finansielle krisen siden 1929,og selvfølgelig skal man male med bred pensel da. Norge vil utvilsomt merke konsekvensene av uroen, men enkelte journalister har nok vært litt vel ivrige i det siste.
Denne uken kunne for eksempel Aftenposten fortelle sine lesere at man nå opplevde effekten av finanskrisen i Norge, og viste til fallet i konsum i august. I AUGUST! Vi skal altså se bort i fra 16 rentehevinger og energi- og råvarepriser som har gått bananas. Fallet i august-konsumet var altså et resultat av finanskrisen som eksploderte i september?
Takke seg til Finansavisen, som meldte at nedgangen i konsumet var som ventet.
Men Aftenposten ga seg ikke med det. Det er tydelig at avisen har satt seg fore å være ledende på nedgangstider, og det er jo i og for seg prisverdig, men det virker som om de snubler kraftig i sin egen desk. Dagen etter kunne avisen nemlig fastslå at "Bedriftene sliter - klarer ikke å betale regningene". Selve overskriften på artikkelen inne i avisen var skodd over samme lest: "Nå betaler ikke bedriftene for seg". Dette er en banalisering av økonomijournalistikken som hittil har vært forbeholdt VG og Dagbladet, og det er selvsagt en enorm overdrivelse. Litt utover i artikkelen nyanseres dette ved at intervjuobjektet påpeker at norsk næringsliv har lagt bak seg noen fantastiske år. Og nettopp det er et viktig poeng. Vi kommer fra en periode med ekstrem høykonjunktur, der mange bedrifter har tjent penger i bøtter og spann. Dårligere tider har vært spådd, ved at den økonomiske veksten avtar, men her blir altså avmatning til nedgangstider.
Grensen mellom forenkling og fordumming kan noen ganger være hårfin. Desken i Aftenposten kunne hatt sine ord i behold dersom de bare hadde endret forsidetittelen fra "Bedriftene sliter" til "Flere bedrifter sliter", og endret artikkeltittelen tilsvarende. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er krisestemningen internt i det ærverdige mediehuset som har skylt innover desken, nå som de er i gang med sin femte nedbemanning på kort tid og leter med lys og lykte etter steder å kutte forbruket i redaksjonene.
Også eter-mediene vier finanskrisen mye plass, men jeg tror ikke alt kan gå under betegnelsen "folkeopplysning". Som da NRK rapporterte at alle som har fulgt rådet fra forbrukermyndighetene og byttet bank de siste årene, går "en usikker tid i møte". Da jeg hørte det, tok jeg meg faktisk i å savne gode, gamle Kapital TV. Er det noen som husker det? Et program som Bård Tufte Johansen i beste Lille Lørdag-stil ville karakterisert som "tv-faglig svakt". Men som uansett klarte å ha tungen rett i munnen. Det skulle jeg likt å ha sett igjen, i de urolige tider vi er inne i.
For virkeligheten er nyansert. Mens journalistikken som oftest svart-hvit.
Interessant å se hvor mange som hiver seg på den journalistkritiske bølgen i nedgangstider. Hvor var alle disse røstene når de samme personene oppførte seg som nyttige idioter for alle med egeninteresse i å blåse kreditt-/børs-/og boligboblene ytterligere opp, opp, opp?
Vel, Herr eller Fru Ensidig,
jeg kan bare svare for meg selv. Og jeg begynte å blogge her på NA24 for et par uker siden, så dermed har jeg bare kunnet kommentere i nedgangstider.
Men jeg er enig i poenget ditt, og jeg forsøker jo å få frem i denne bloggen at journalister også forsterker i oppgangstider.
Vel. Ikke at akkurat din kommentar var så ensidig, men rekken av finanskommentatorer som har frontet "journalisteffekten" begynner å bli rimelig lang de siste par ukene.
At nyansert finansjournalistikk ikke akkurat er normen i norsk media burde ikke være overraskende for noen, men det later til at enkelte først har oppdaget dette nå etter sommeren.
Timingen er påfallende i den grad at jeg undres på om det er manglende selvinnsikt som ligger bak, eller bare frustrasjon over at man ikke lenger ukritisk slipper til for å selge opp hva enn man har å selge så lenge "krise" utgjør bedre overskrifter.
For mitt vedkommende handler det om en del konkrete eksempler den siste uken der jeg mener man ikke klarer å sette sakene i perspektiv. Det handler ikke om valget av saker å dekke (som da fortrenger andre saker), men måten man dekker sakene. Problemet sitter ofte på desken i den enkelte publikasjon. Min erfaring er at det er der fordummingen skjer.
Jeg er helt enig med den siste kommentaren fra Asle; at det ofte er i desken at artiklene kommer skjevt ut. Det hadde vært interessant å lese finansjournalistenes opprinnelige utkast til artikler og så sammenlignet disse med de faktisk publiserte artiklene. Jeg tror nok at deskene i det ganske land ? under sterk påvirkning fra redaktørene ? en del ganger får beskjed om å spisse artiklene til det nærmest ugjenkjennelige. Tabloidisering gir desverre flere lesere, og det er ikke sjelden jeg ser at overskrifter og ingress gjerne gir et helt annet inntrykk av virkeligheten enn resten av artikkelen. Den frie og nøkterne journalistikken i Norge i dag lider enormt under kravet om avkastning fra eiere, styrer og ledelse i norske medieselskap.
Veldig bra artikkelen!
Jeg syntes dog det dummeste er når journalistene denne uken har overfokusert på denne "redningspakken" som ble stemt igjennom av Sentatet igår. Markedet fallt før OG etter nei avstemmingen. Markedet faller i Asia nå, ETTER ja avstemmingen. Hvem var det som fokuserte på de dårlige makrotallene?
Jeg sa siden Mandag at markedet skulle ned uavhengig av en "redningspakke" eller ikke, men når jeg leser aviser og nettsteder, så fikk jeg inntrykk av at "rednindspakken" kunne redde alt, og fy fy de som stemte nei.
aksjepspekulanten.blogspot.com
Kloke ord dette her, Asle !
Journalistar bør ikkje overvurdere si rolle i denne grad. Dei skildrar berre den negative stemninga, og ligg heile tida eitt døgn etter nyheitene. Med andre ord er det ikkje journalistar som står bak fallet. Dei ropar som kjend krakk også etter at oppgongen er eit faktum.
http://blogsoft.no/trackback/ping/6264091
