Mer makt til PFU

Av Asle Skredderberget
- 11.sep.2008 @ 11:10
Alt for mange ganger bryter norske journalister med grunnleggende journalistiske prinsipper. Det er på tide å vurdere den svenske ordningen med økonomiske sanksjoner. 

«De som utsettes for sterke beskyldninger skal så langt det er mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

Dette er kanskje den mest grunnleggende regelen i Vær Varsom-plakaten, men det er likevel en av bestemmelsene norske journalister oftest blir felt for i Pressens Faglige Utvalg (PFU).  De siste årene har antall saker i PFU økt kraftig, med 2007 som et foreløpig toppår, og statistikken må være begredelig lesing for deler av redaktørstanden.

Hittil i år har nesten halvparten av klagerne fått medhold, og det er som oftest de grunnleggende prinsippene som brytes. Det kan se ut som om det er en stadig mer utbredt holdning blant annet i deler av næringslivet, å faktisk å ta et oppgjør med redaksjonen når man føler seg utsatt for tendensiøs journalistikk, og der man føler at man ikke slipper til med nyanserende faktaopplysninger.  

Gode grunner til å klage
Selv har jeg det siste halvannet året rådgitt fire selskaper å ta en sak inn for PFU.  Og fire ganger er konklusjonen at journalistene har brutt god presseskikk. Selve klageprosessen har vært relativt grei, spesielt fordi sakene har vært så klare, der både bestemmelser om imøtegåelse, tilsvarsrett og kildekritikk er brutt.

Riktignok legger redaktørene ned store ressurser i å forsvare sin journalists fremferd, og forklare hvorfor det ikke gjorde noe at hovedpersonene ikke fikk mulighet til å imøtegå kritikk, men PFU har etter hvert fått god erfaring å gjennomskue den slags journalistisk fossroing.

 Men hvorfor skal man egentlig ta seg bryet med å sende inn en klage, når man vet at det i beste fall kun ender med at avisen trykker en PFU-uttalelse på en kanskje lite synlig plass i avisen? 

Vel, argumentene er flere:
  • Du synliggjør overfor kunder, partnere, andre journalister og egne ansatte at du tar opp kampen (egne ansatte er kanskje de som blir aller mest frustrert over det de mener er urettferdig behandling av sjefen og selskapet)
  • Du tvinger den aktuelle journalisten og redaksjonen til å ta et kritisk blikk på egne metoder og kildekritikk
  • Du driver forebyggende arbeid (en journalist som blir klaget inn - og felt - i PFU er ikke like rask i svingen neste gang)
  Men det aller beste, både for intervjuobjektene og journalistene, er selvsagt at man unngår en tidkrevende prosess i PFU.  I mange tilfeller ligger løsningen i redaksjonslokalene. For hvordan kan det ha seg at en journalist kan få seg til å gjengi flengende kritikk av en person eller selskap, uten å slippe vedkommende til med en kommentar for å forsvare seg? Noen ganger har jeg lurt på om det er mangelen på selvtillit som gjør det, at de rett og slett ikke stoler nok på saken sin, og er redd for at et selskap med et profesjonelt informasjonsapparat vil klare å «ødelegge» saken.

Likevel tror jeg ikke det er der hunden ligger begravet. Jeg tror svaret er langt mer prosaisk enn det. I løpet av de siste årene har tempoet i journalistikken økt voldsomt, der stadig færre journalister skal produsere stadig flere saker for mange forskjellige plattformer (avis, nett, tv, web-tv, radio). Det bidrar helt klart til mer slurv og overtramp enn før. 

Se til Sverige - inn med økonomisk pisk
Og dermed er vi over på redaktørenes rolle. For det er ingenting som tyder på at produksjonspresset på den enkelte journalist vil bli mindre i årene som kommer.

Spørsmålet er bare om dagens PFU-ordning gir sterke nok incentiver til at redaktørene faktisk tar kritikken fra PFU på alvor, og sørger for gode nok rutiner.  Kanskje må det økonomiske sanksjoner til, før enkelte redaksjoner forstår alvoret.

I Sverige har en slik ordning eksistert i årevis, gjennom deres såkalte ombudsmannsordning. Aviser med et opplag på over 10.000 eksemplarer som bryter god presseskikk, må punge ut med 25.000 kroner per gang. For mindre publikasjoner er avgiften 10.000 kroner. Pengene er med på å finansiere ombudsmannsordningen, og dermed må de redaksjonene som slurver mest også gi størst bidrag.  

Tallene fra Sverige viser at det i kun 10-15 prosent av tilfellene ender med en fellende uttalelse, mot altså nesten 50 prosent i Norge hittil i år.  Etter min mening burde PFU få tilsvarende sanksjonsmuligheter her i Norge. Det vil innebære en styrking av både PFU og journalistikken.

Kommentarer:
Postet av: øystein løwer

Grattis med ny blogg, Asle!

11.sep.2008 @ 16:46
Postet av: Alenepappa

Det er sant at det kan være et bry å å ta en sak inn for PFU, og det kan sikkert være lett å la saken ligge, men jo flere som tar seg bryet, desto flere riper for journalistene i lakken, og man vil vel sakte men sikkert vtvinge frem en holdningsendring hos skribentene. Hver enkeltsake spiller derfor kanskje ikke så mye, men om flere bedrifter tar seg bryet, så vil vi nok se endringer der ute.

11.sep.2008 @ 20:09
URL: http://alenepappa.blogspot.com
Postet av: Asle S.

Hei Alenepappa. Ja, jeg er helt enig i at man bør ta saken inn for PFU hvis man mener seg "overkjørt". Og prosessen er absolutt overkommelig. Den begynner med at man skriver en skriftlig klage, der man går gjennom hendelsesforløpet, og påpeker hvilke punkter i Vær Varsom-plakaten man mener er brutt. Dette sendes til PFU, som da gir redaksjonen som er klaget inn tre uker på å komme med et tilsvar. Dette tilsvaret får klageren en uke på å kommentere, og deretter kan redaksjonen gi sine siste kommentarer. Det betyr altså at hver part har mulighet til lage to skriv om saken. Etter at all informasjon er på bordet, går saken til PFU, med en innstilling til konklusjon fra administrasjonen.
Tilsammen tar denne prosessen ca 2 måneder.
Ofte kan det være like greit å gjøre det på denne måten, hvis man ikke klarer å løse saken direkte med journalisten eller redaktøren. Mange synes det nok er frustrerende å krangle direkte med journalisten man mener har brutt reglene. Journalister innrømmer som kjent sjelden at de har gjort feil (det husker jeg selv, jeg gjorde aldri feil!!)Men blir journalisten felt i PFU, innebærer det definitivt en ripe i lakken.
Men man skal uansett tenke nøye gjennom før man klager, og sette seg godt inn i Vær Varsom-plakaten, slik at man ikke misbruker PFU til å fremme klager der man egentlig bare er uenig i vinkelen journalisten har valgt.

12.sep.2008 @ 10:05
Postet av: Tailor Saved

Vel vel vel, du rådga Kaupthing til å ta kunderømme-saken til PFU. Sett utenfra ble følgende resultatet:
1) Du/ firmaet ditt kunne ringe i salgsbjella en ekstra gang
2) Kaupthing vant denne lille fillesaken, men fremstår som flisespikker blant potensielle kunder og brysom sutrekopp for alle oss journalister som skal ha noe med dem å gjøre. Hårsåre kilder er tidkrevende og ubrukelige kilder.
3) DN har ikke mistet noe makt på noen arenaer

Tror generelt at mange overvurderer publikums hukommelse når det kommer til mediekritikk, og at disse fire "heldige" virksomhetene som har blitt rådgitt til å ta saken til PFU bare har rippet opp i gamle sår.

Når det er sagt, er jeg positiv til et erstatningsansvar som en naturlig konsekvens av det ansvaret som påhviler media, spesielt som en kommersiell aktør. Dette kan enkelt løses med en forsikringsordning tilsvarende det styremedlemmer, revisorer etc. kan tegne.

12.sep.2008 @ 16:44
Postet av: Asle S.

Tailor, det høres ut som om du kan den saken bedre enn meg.
Men uansett virker det som om vi ikke er prinsipielt uenige. Kanskje hadde økonomiske sanksjoner hatt en større effekt på DN? Samtidig er jeg ganske sikker på at de fellende uttalelsene DN har fått mot seg i PFU i det siste ikke tas lett på der.

12.sep.2008 @ 16:56
Postet av: asd

Tenk å bruke Sverige som foregangsland.. da begynner det å bli rimelig bevisstløst. For noen uker siden fikk en svensk innvandrer erstatning fra DO fordi han ikke ville håndhilse på en vantro kvinne. Og hvor for trekker i all verden trekker du inn svensk media som et slags forbilde? Vi snakker om aviser som er tatt i å photoshoppe bilder av somaliske gjerningsmenn hvite i alvorlige kriminalsaker. Svenske aviser har samme troverdighet som kinesiske.

12.sep.2008 @ 17:05
Postet av: Jeff Craven

Alt for mange ganger bryter norske PR-rådgivere med grunnleggende prinsipper på lik linje.

Det er på tide å vurdere grensene for den yrkesgruppen også.

Økonomisk pisk vil jo bare
bli en belastning på redaksjonen, eller svake - fra før - budsjetter. Hva skulle disse pengene brukes til? Oljefondet?

Kremt Kremt - PFU er og blir en skamplett, og det tror jeg de fleste journalister mener.

Vi trenger ikke bøter, men velkommen som blogger i min sfære...

12.sep.2008 @ 21:55
Postet av: H. Andels-mann

Til Taylor Saved

3) DN har ikke mistet noe makt på noen arenaer
3) DN har ikke mistet noe makt på noen arenaer
3) DN har ikke mistet noe makt på noen arenaer

Si det en gang til inni deg

12.sep.2008 @ 22:11
Postet av: Asle S

Hei Jeff, takk for kommentar, og velkomsthilsen!
Ja, en økonomisk sanksjon vil kunne bli en belastning, og det er nettopp det som er poenget. Min erfaring er at norske redaktører er så ekstremt opptatt av budsjettene sine, og presses så hardt av eierne sine, at økonomi er et språk de forstår.
Og belastningen ved en bot/avgift vil jo lett kunne unngås ved bare å holde seg til Vær Varsom-plakaten! Poenget mitt er at hvis du ser på statistikken fra PFU, så er det oftest de mest grunnlegende bestemmelsene som brytes, og det er fullstendig unødvendig. Mens andelen fellinger i Sverige er mye lavere.
Hva pengene skulle gått til? I hvert fall ikke oljefondet! Pengene kunne være med å finansiere PFU-ordningen (f. eks flere saksbehandlere og raskere behandlingstid) eller til journalistsstipender, forskningsstipender.
Jeg er overhodet ikke enig i at PFU er en skamplett. Etter hvert
som marginkravene og tidspresset øker i norske redaksjoner, kommer PFU bare til å bli viktigere og viktigere.

13.sep.2008 @ 10:23
Postet av: Tailor Saved

Enig i at uttalelsen ikke tas lett på i GW9, men poenget mitt er først og fremst at jeg tviler på at Kaupthing og de andre profilerte klagerne har tjent noe på dette. Heller tvert i mot. Kunne vært interessant å høre din vurdering av dette, annet enn å oppnå en slags martyrstatus i en veldig snevert bransjemiljø.

H.Andels-mann: Jeg ser selvfølgelig nytten av å kunne markere og copy-paste tekst, men foreslår at du åpner et tomt Word-dokument og tørrtrener der i stedet. Litt trist underholdning en fredag kveld, vel å merke.

15.sep.2008 @ 20:17
Postet av: Asle S.

Hei Tailor, jeg så den siste kommentaren din først nå (hadde glemt å legge inn e-mail-varsel på når jeg får kommentarer på bloggen) og det spørs om du få sett dette svaret. Men for å svare veldig kort: Det er to ting man oppnår med en klage,dersom man får medhold i PFU: For det første får man "tatt livet" av en sak, slik at den ikke lever videre på nettet, eller som grunnlag for andre journalisters arbeid (mange journalister bruker gjerne eldre artlikler som kilder i nye saker, men er en sak felt i PFU er den ubrukelig). For det andre forebygger man. Jeg er 100 % overbevist om at journalistene er mer forsiktige, og etterrettelige, neste gang de er i kontakt med et selskap som har vunnet over dem i PFU. Så altså; oppretting og forebygging

28.sep.2008 @ 14:52
Postet av: Bjørn

Skredder'n!

Flott blogg! jeg går ikke inn på meninger og valg (det blir neste gang - etter en bayer) bare konstanterer det jeg viste, - at du er flink!

Mvh
Cupfinalist 08

01.okt.2008 @ 17:49
URL: http://happybillionaire.blogspot.com/

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6195967

Asle Skredderberget

Asle Skredderberget er partner i 20/20 Communications og rådgir innenfor medie- og krisehåndtering, og finansiell kommunikasjon. Han er utdannet siviløkonom fra NHH, og har jobbet over ti år som økonomijournalist. Først i Finansavisen, deretter Dagens Næringsliv, TV 2 Nyhetene og Aftenposten-systemet. Han var ansvarlig for etableringen av Aftenpostens økonomiredaksjon på nett, og deretter prosjektleder for Schibsteds E24-satsing.

hits